Del 2: ADHD og den amerkanske epidemien

”Den amerikanske epidemien”

I 2003 hadde 7.8 % eller 4,4 millioner US-barn mellom 4 og 17 år fått ADHD-diagnose. Det finnes altså nå omtrent like mange barn som er ADHD’ere i USA som det finnes nordmenn. Tallet hadde tredoblet seg iløpet av 90-tallet, da ADHD-boomen slo an i det amerikanske samfunnet.
Mange forhold i det amerikanske samfunnet har antagelig medvirket til å drive fram denne boomen. Økningen har vært særlig stor i kjølvannet av at amerikanerne i 1991 definerte ADHD som en spesialpedagogisk rettighets-kategori, noe som gjorde at skolene hadde praktisk, økonomisk og juridisk interesse for å oppspore og tilrettelegge tiltak for barn med denne diagnosen. Eg skal senere komme tilbake til skoleverkets sentrale rolle i ADHD-epidemien, både i USA og i Noreg.
Skoleguttene var først i sentrum for interessen, men etter hvert spredte fokus og interessen seg også til jentene, og samtidig til alle aldersgrupper helt opp i alderdommen. Etter 2000 øker diagnostiseringa av voksne sterkt. I 2004 har økningen blant voksne passert den for barn, og 1,5 millioner amerikanere over 20 år har fått diagnosen. Man anslår i 2003 at ADHD berører mellom 3 og 5 % av den voksne befolkningen, dvs. omkring 8 millioner voksne i USA. En ledende forsker hevder at de fleste av disse vet ikke engang at de har ADHD.
ADHD-diagnosen ble i 2004 gitt 2,5 ganger hyppigere til gutter enn jenter. Diagnose-hyppigheten øker med alderstrinnene. Den var vesentlig lavere for barn mellom 4 og 8 år enn for barn over 9 år.
Den utbredte bruken av ADHD-modellen i det nordamerikanske samfunnet for å beskrive vanskelige barn innebærer at de fleste klasserommene, og svært mange familier, har barn som blir betegnet på denne måten. Selv om ADHD i første rekke er en offisiell betegnelse for en gruppe av mentale forstyrrelser, så inntar den etter hvert en sentral posisjon i folks bevissthet. Den er blitt noe i retning av en kulturell størrelse – "bruken har blitt så utbredt at den har en fremtredende plass i den samtidige kulturen" hevder en kommentator. Noe lignende synes å ha skjedd i Noreg, der ADHD har en fremtredende rolle i populær- og massemedias presentasjoner av atferdsproblemer og behandlingsproblematikk.

ADHD-fenomene medfører betydelige kostnader for både familier og samfunn. Tilstanden anslås i USA å koste 77 milliarder dollar pr. år bare i tapt arbeidsfortjeneste, og er dermed en av de mest kostbare medisinske tilstandene. Bare helsekostnadene forbundet med ADHD blir i USA konservativt anslått til å utgøre om lag 25 milliarder i norske kroner årlig. Presentasjonen av slike beregninger, som utgjør typiske innslag i promoteringa av ’nye’ medisinske og psykiatriske helseplager som ’viktige’ helseplager, inngår som elementer i en strategi for å gjøre offentligheten mer oppmerksom på at ADHD er en svært alvorlig tilstand og en svært alvorlig utfordring i moderne samfunn.

Del 1: ADHD i et menneskelig variasjonsperspektiv:

Kritiske betraktninger 'ADHD-modellen'

Artikkelen presenterer en kritisk gjennomgang og drøfting av den offisielle ”ADHD-modellen” av konsentrasjonsvansker og urolige atferder hos barn, unge og etter hvert også hos voksne. Dette er en viktig oppgave, ikke minst fordi ADHD-problematikken behandles på en urovekkende ukritisk og ensidig måte i norske fagmiljøer og i media (et nyere eksempel er Sagvolden og Zeiner 2006a).

ADHD er i sin kjerne en ’amerikansk epidemi’. Dvs. det er en sosialt konstruert forstyrrelse som har sin opprinnelse og sine røtter i det NordAmerikanske fagmiljøet og spesifikke tendenser i det amerikanske samfunnet. Den spredes derfra med ulik letthet og i ulik grad til andre vestlige land (som Norge), og etter hvert til verden ellers. Spredningen til Norge startet så vidt på 70-tallet, fikk fotfeste utover 80-tallet og etablerte seg som den dominerende og såkalte vitenskapelige oppfatningen på 90 tallet. Etter 2000 fremkommer økende kritiske synspunkter, selv om den offisielle ADHD-modellen nå på en ganske enerådende måte dominerer mediapresentasjonene, forskningslitteraturen og fagmiljøene. Den preger og gjennomsyrer den offentlige og hverdagslige forståelsen av utviklingsmessige atferdsforstyrrelser hos barn, unge og voksne.
Denne artikkelen  presenterer en kritisk gjennomgang og drøfting av den offisielle ”ADHD-modellen” av konsentrasjonsvansker og urolige atferder hos barn, unge og etter hvert også hos voksne. Dette er en viktig oppgave, ikke minst fordi ADHD-problematikken behandles på en urovekkende ukritisk og ensidig måte i norske fagmiljøer og i media (et nyere eksempel er  Sagvolden og Zeiner 2006a).

Jeg skal påvise at ADHD er i sin kjerne en ’amerikansk epidemi’. Dvs. det er en sosialt konstruert forstyrrelse som har sin opprinnelse og sine røtter i det NordAmerikanske fagmiljøet og spesifikke tendenser i det amerikanske samfunnet. Den spredes derfra med ulik letthet og i ulik grad til andre vestlige land (som Norge), og etter hvert til verden ellers. Spredningen til Norge startet så vidt på 70-tallet, fikk fotfeste utover 80-tallet og etablerte seg som den dominerende og såkalte vitenskapelige oppfatningen på 90 tallet. Etter 2000 fremkommer økende kritiske synspunkter, selv om den offisielle ADHD-modellen nå på en ganske enerådende måte dominerer mediapresentasjonene, forskningslitteraturen og fagmiljøene. Den preger og gjennomsyrer den offentlige og hverdagslige forståelsen av utviklingsmessige atferdsforstyrrelser hos barn, unge og voksne. 

I artikkelen kaster jeg lys over ADHD-diagnosen og dens vitenskapelige og sosiokulturelle forutsetninger. Jeg drøfter den genetiske og nevropsykiatriske forståelsen av dette vanskebildets fremkomst og virkemåte. Jeg forsøker å vise at ADHD-modellen inngår i en bredere helse- og sosialpolitisk sammenheng, som preges av overdrevet medikalisende og patologiserende synsmåter på psykiske/atferdsmessige lidelser og problemtilstander, hvorledes disse best kan forståes, forebygges og avhjelpes. Jeg forsøker videre å påvise manglene og utfordringer i etablerte funn og oppfatninger, for å få frem de avgjørende svakhetene som er innebygd i ADHD-modellen. Jeg kaster også et kritisk blikk på den overdrevne ekspertisepregete og profesjonaliserte behandlingstankegangen og medikasjonspraksisen som kjennetegnes ved at den lover mye mer enn den kan innfri, og som har fått utviklet seg i kjølvannet av evidensbasert diagnostikk og behandling.

Gjennom henvisning til allerede kjent men nedtonete forskningsfunn og velbegrunnete om enn perifere synsmåter i faglitteraturen og i samfunnsfagene, påvises det at den offisielle ADHD-modellen i avjørende henseende bygger på en faglig ensidig og reduserende menneskeoppfatning. Den utbrer både ensidig og til dels feilaktig forståelse av og tilnærming til utviklingsmessige atferdsproblemer i hjem, skole og faginstanser. ADHD-modellen fører også med seg det alvorlige misforhold at det psykiske helsevesenet i dag tilsynelatende ’diagnostiserer og behandler’ store grupper barn, unge og voksne som i mange tilfeller i virkeligheten ikke har psykiatriske eller mentale forstyrrelser eller patologi, selv om deres situasjon er problematisk. Det er faktisk gode grunner til å hevde at de fleste av barna og ungdommene som mottar psykiatriens diagnoser og behandlingstiltak er ikkeforstyrrete, altså i og for seg normaltfungerende mennesker, selv om de viser krevende atferd og trenger bistand fra voksne. ADHD-modellen for å gi denne bistanden påfører imidlertid både barna og deres familier nye problemer, og representerer en blindgate når det gjelder gode samfunnsmessige løsninger på ADHD-problematikken.
ADHD-modellen omfatter tenkning og praksisanvisninger som kan medføre nye utilsiktete problemer og belastninger både for mennesker som opplever ADHD-relaterte vansker i sin hverdag, for de som skal assistere og hjelpe slike mennesker, samt ikke minst i forhold til måten samfunnet på ulike områder som skole, og fengselsvesen nærmer seg disse problemene på.

Konklusjonen i denne artikkelen er derfor at ADHD-modellen i Norge ikke lenger bør nyttes som faglig hovedgrunnlag for organisert behandlingshjelp til barn, unge og voksne i PPT, BUP, voksenpsykiatri. Den bør heller ikke virke styrende for forståelse og oppfølging av slike vansker i hjem, barnehager, skole, og arbeidsliv. ADHD-modellens begrensninger og mangler krever at den suppleres og korrigeres av andre perspektiver og tilnærminger. Det er viktig at fagmiljøene og fagpersoner så raskt som råd tar et oppgjør med den dominerende feilaktige ADHD-modellen, og lager standarder og føringer for diagnose, behandling og hjelp som kan rettstille de praksisene man i dag nytter. Konklusjonen i artikkelen gjør det særlig viktig med utforming av alternative og kunnskapsbaserte forståelsesmåter og modeller som kan supplere dagens diagnostiserende patologi/svikttenkning, og til dels erstatte slike der dette er mer fordelaktig eller riktig.
Den norske forskningstilnærmingen til ADHD må prioritere og legge større vekt på å frembringe kritiske synspunkter og begreper i forhold til den offisielle amerikanske modellens massive innsamling av snever positiv faktuell kunnskap; et område der spede norske bidrag i beste fall bare kan ha marginal nytteverdi.
I bloggartiklene blir det skissert variasjonsbaserte og sosiokulturelle perspektiver på tilstanden, og salutogenetisk inspirerte ’styrkebaserte’ tilnærminger til forståelse og håndtering av fremkomsten av problematisk ADHD-relatert atferd hos barn i skole- og hjemsammenhenger. Praktiske og behandlingsmessige konsekvenser av variajons-tenkning og positive styrkemodeller blir presentert sammen med relevant forskning som understøtter ikke-offisiell ADHD-forståelse, slik at de kan utprøves og videreutvikles i behandlingsappratet og i hverdagssammenhengene for å støtte barn, unge og voksne med problematisk konsentrasjons- og selvkontroll-atferd.
Ikke minst er det viktig at populær – og massemedia oppfanger dette budskapet - detteer også en viktig oppgave for fagmiljøet - slik at en kan legger opp til å presentere ADHD-problematikken på en bredere og mer relevant måte for offentlighetenen det som stort sett er tilfelle i dag. En grundig faglig sanering av ADHD-feltet vil også kunne ha positiv innvirkning på tilsvarende skjevheter og faglige villfarelser som preger dagens tilnærminger til mange menneskelige problemstilstander i den norske psykiatrien.