Del 1: ADHD i et menneskelig variasjonsperspektiv:

Kritiske betraktninger 'ADHD-modellen'

Artikkelen presenterer en kritisk gjennomgang og drøfting av den offisielle ”ADHD-modellen” av konsentrasjonsvansker og urolige atferder hos barn, unge og etter hvert også hos voksne. Dette er en viktig oppgave, ikke minst fordi ADHD-problematikken behandles på en urovekkende ukritisk og ensidig måte i norske fagmiljøer og i media (et nyere eksempel er Sagvolden og Zeiner 2006a).

ADHD er i sin kjerne en ’amerikansk epidemi’. Dvs. det er en sosialt konstruert forstyrrelse som har sin opprinnelse og sine røtter i det NordAmerikanske fagmiljøet og spesifikke tendenser i det amerikanske samfunnet. Den spredes derfra med ulik letthet og i ulik grad til andre vestlige land (som Norge), og etter hvert til verden ellers. Spredningen til Norge startet så vidt på 70-tallet, fikk fotfeste utover 80-tallet og etablerte seg som den dominerende og såkalte vitenskapelige oppfatningen på 90 tallet. Etter 2000 fremkommer økende kritiske synspunkter, selv om den offisielle ADHD-modellen nå på en ganske enerådende måte dominerer mediapresentasjonene, forskningslitteraturen og fagmiljøene. Den preger og gjennomsyrer den offentlige og hverdagslige forståelsen av utviklingsmessige atferdsforstyrrelser hos barn, unge og voksne.
Denne artikkelen  presenterer en kritisk gjennomgang og drøfting av den offisielle ”ADHD-modellen” av konsentrasjonsvansker og urolige atferder hos barn, unge og etter hvert også hos voksne. Dette er en viktig oppgave, ikke minst fordi ADHD-problematikken behandles på en urovekkende ukritisk og ensidig måte i norske fagmiljøer og i media (et nyere eksempel er  Sagvolden og Zeiner 2006a).

Jeg skal påvise at ADHD er i sin kjerne en ’amerikansk epidemi’. Dvs. det er en sosialt konstruert forstyrrelse som har sin opprinnelse og sine røtter i det NordAmerikanske fagmiljøet og spesifikke tendenser i det amerikanske samfunnet. Den spredes derfra med ulik letthet og i ulik grad til andre vestlige land (som Norge), og etter hvert til verden ellers. Spredningen til Norge startet så vidt på 70-tallet, fikk fotfeste utover 80-tallet og etablerte seg som den dominerende og såkalte vitenskapelige oppfatningen på 90 tallet. Etter 2000 fremkommer økende kritiske synspunkter, selv om den offisielle ADHD-modellen nå på en ganske enerådende måte dominerer mediapresentasjonene, forskningslitteraturen og fagmiljøene. Den preger og gjennomsyrer den offentlige og hverdagslige forståelsen av utviklingsmessige atferdsforstyrrelser hos barn, unge og voksne. 

I artikkelen kaster jeg lys over ADHD-diagnosen og dens vitenskapelige og sosiokulturelle forutsetninger. Jeg drøfter den genetiske og nevropsykiatriske forståelsen av dette vanskebildets fremkomst og virkemåte. Jeg forsøker å vise at ADHD-modellen inngår i en bredere helse- og sosialpolitisk sammenheng, som preges av overdrevet medikalisende og patologiserende synsmåter på psykiske/atferdsmessige lidelser og problemtilstander, hvorledes disse best kan forståes, forebygges og avhjelpes. Jeg forsøker videre å påvise manglene og utfordringer i etablerte funn og oppfatninger, for å få frem de avgjørende svakhetene som er innebygd i ADHD-modellen. Jeg kaster også et kritisk blikk på den overdrevne ekspertisepregete og profesjonaliserte behandlingstankegangen og medikasjonspraksisen som kjennetegnes ved at den lover mye mer enn den kan innfri, og som har fått utviklet seg i kjølvannet av evidensbasert diagnostikk og behandling.

Gjennom henvisning til allerede kjent men nedtonete forskningsfunn og velbegrunnete om enn perifere synsmåter i faglitteraturen og i samfunnsfagene, påvises det at den offisielle ADHD-modellen i avjørende henseende bygger på en faglig ensidig og reduserende menneskeoppfatning. Den utbrer både ensidig og til dels feilaktig forståelse av og tilnærming til utviklingsmessige atferdsproblemer i hjem, skole og faginstanser. ADHD-modellen fører også med seg det alvorlige misforhold at det psykiske helsevesenet i dag tilsynelatende ’diagnostiserer og behandler’ store grupper barn, unge og voksne som i mange tilfeller i virkeligheten ikke har psykiatriske eller mentale forstyrrelser eller patologi, selv om deres situasjon er problematisk. Det er faktisk gode grunner til å hevde at de fleste av barna og ungdommene som mottar psykiatriens diagnoser og behandlingstiltak er ikkeforstyrrete, altså i og for seg normaltfungerende mennesker, selv om de viser krevende atferd og trenger bistand fra voksne. ADHD-modellen for å gi denne bistanden påfører imidlertid både barna og deres familier nye problemer, og representerer en blindgate når det gjelder gode samfunnsmessige løsninger på ADHD-problematikken.
ADHD-modellen omfatter tenkning og praksisanvisninger som kan medføre nye utilsiktete problemer og belastninger både for mennesker som opplever ADHD-relaterte vansker i sin hverdag, for de som skal assistere og hjelpe slike mennesker, samt ikke minst i forhold til måten samfunnet på ulike områder som skole, og fengselsvesen nærmer seg disse problemene på.

Konklusjonen i denne artikkelen er derfor at ADHD-modellen i Norge ikke lenger bør nyttes som faglig hovedgrunnlag for organisert behandlingshjelp til barn, unge og voksne i PPT, BUP, voksenpsykiatri. Den bør heller ikke virke styrende for forståelse og oppfølging av slike vansker i hjem, barnehager, skole, og arbeidsliv. ADHD-modellens begrensninger og mangler krever at den suppleres og korrigeres av andre perspektiver og tilnærminger. Det er viktig at fagmiljøene og fagpersoner så raskt som råd tar et oppgjør med den dominerende feilaktige ADHD-modellen, og lager standarder og føringer for diagnose, behandling og hjelp som kan rettstille de praksisene man i dag nytter. Konklusjonen i artikkelen gjør det særlig viktig med utforming av alternative og kunnskapsbaserte forståelsesmåter og modeller som kan supplere dagens diagnostiserende patologi/svikttenkning, og til dels erstatte slike der dette er mer fordelaktig eller riktig.
Den norske forskningstilnærmingen til ADHD må prioritere og legge større vekt på å frembringe kritiske synspunkter og begreper i forhold til den offisielle amerikanske modellens massive innsamling av snever positiv faktuell kunnskap; et område der spede norske bidrag i beste fall bare kan ha marginal nytteverdi.
I bloggartiklene blir det skissert variasjonsbaserte og sosiokulturelle perspektiver på tilstanden, og salutogenetisk inspirerte ’styrkebaserte’ tilnærminger til forståelse og håndtering av fremkomsten av problematisk ADHD-relatert atferd hos barn i skole- og hjemsammenhenger. Praktiske og behandlingsmessige konsekvenser av variajons-tenkning og positive styrkemodeller blir presentert sammen med relevant forskning som understøtter ikke-offisiell ADHD-forståelse, slik at de kan utprøves og videreutvikles i behandlingsappratet og i hverdagssammenhengene for å støtte barn, unge og voksne med problematisk konsentrasjons- og selvkontroll-atferd.
Ikke minst er det viktig at populær – og massemedia oppfanger dette budskapet - detteer også en viktig oppgave for fagmiljøet - slik at en kan legger opp til å presentere ADHD-problematikken på en bredere og mer relevant måte for offentlighetenen det som stort sett er tilfelle i dag. En grundig faglig sanering av ADHD-feltet vil også kunne ha positiv innvirkning på tilsvarende skjevheter og faglige villfarelser som preger dagens tilnærminger til mange menneskelige problemstilstander i den norske psykiatrien.