Del 2: ADHD og den amerkanske epidemien

”Den amerikanske epidemien”

I 2003 hadde 7.8 % eller 4,4 millioner US-barn mellom 4 og 17 år fått ADHD-diagnose. Det finnes altså nå omtrent like mange barn som er ADHD’ere i USA som det finnes nordmenn. Tallet hadde tredoblet seg iløpet av 90-tallet, da ADHD-boomen slo an i det amerikanske samfunnet.
Mange forhold i det amerikanske samfunnet har antagelig medvirket til å drive fram denne boomen. Økningen har vært særlig stor i kjølvannet av at amerikanerne i 1991 definerte ADHD som en spesialpedagogisk rettighets-kategori, noe som gjorde at skolene hadde praktisk, økonomisk og juridisk interesse for å oppspore og tilrettelegge tiltak for barn med denne diagnosen. Eg skal senere komme tilbake til skoleverkets sentrale rolle i ADHD-epidemien, både i USA og i Noreg.
Skoleguttene var først i sentrum for interessen, men etter hvert spredte fokus og interessen seg også til jentene, og samtidig til alle aldersgrupper helt opp i alderdommen. Etter 2000 øker diagnostiseringa av voksne sterkt. I 2004 har økningen blant voksne passert den for barn, og 1,5 millioner amerikanere over 20 år har fått diagnosen. Man anslår i 2003 at ADHD berører mellom 3 og 5 % av den voksne befolkningen, dvs. omkring 8 millioner voksne i USA. En ledende forsker hevder at de fleste av disse vet ikke engang at de har ADHD.
ADHD-diagnosen ble i 2004 gitt 2,5 ganger hyppigere til gutter enn jenter. Diagnose-hyppigheten øker med alderstrinnene. Den var vesentlig lavere for barn mellom 4 og 8 år enn for barn over 9 år.
Den utbredte bruken av ADHD-modellen i det nordamerikanske samfunnet for å beskrive vanskelige barn innebærer at de fleste klasserommene, og svært mange familier, har barn som blir betegnet på denne måten. Selv om ADHD i første rekke er en offisiell betegnelse for en gruppe av mentale forstyrrelser, så inntar den etter hvert en sentral posisjon i folks bevissthet. Den er blitt noe i retning av en kulturell størrelse – "bruken har blitt så utbredt at den har en fremtredende plass i den samtidige kulturen" hevder en kommentator. Noe lignende synes å ha skjedd i Noreg, der ADHD har en fremtredende rolle i populær- og massemedias presentasjoner av atferdsproblemer og behandlingsproblematikk.

ADHD-fenomene medfører betydelige kostnader for både familier og samfunn. Tilstanden anslås i USA å koste 77 milliarder dollar pr. år bare i tapt arbeidsfortjeneste, og er dermed en av de mest kostbare medisinske tilstandene. Bare helsekostnadene forbundet med ADHD blir i USA konservativt anslått til å utgøre om lag 25 milliarder i norske kroner årlig. Presentasjonen av slike beregninger, som utgjør typiske innslag i promoteringa av ’nye’ medisinske og psykiatriske helseplager som ’viktige’ helseplager, inngår som elementer i en strategi for å gjøre offentligheten mer oppmerksom på at ADHD er en svært alvorlig tilstand og en svært alvorlig utfordring i moderne samfunn.